Paradisfuglens Parade er et scenekunstprosjekt initert av Sophie Barth (scenekunstner og regissør) og Katarina Caspersen (illustratør og scenograf). Vi har med oss skuespillerne Thor Einar Johnsen, Anja Bibby og Viola Othilie Tømte. Paraden ble fremført for første gang 25. april 2020, i anledning Oslo Teatersenters Kunstellasjoner (korona-vennlige forestillinger).

Paraden ble til under de vanskelige omstendighetene for ferdsel ute i byrommet og interaksjon med andre mennesker da koronaviruset inntraff Norge. Med prosjektet vårt ville vi se om denne situasjonen kan berike kulturlivet og åpne nye muligheter for plattformer til bruk av formidling av scenekunst. 

Med koronakrisen kom tanken om å lage et prosjekt der man kunne ivareta smittevernreglene, og samtidig opptre live. Vi ser derfor tilbake i tid til klær og kleskoder fra 1800-tallet, der man hadde enorme krinoliner for å skape avstand. Denne avstanden var for å separere kjønnene ettersom det ikke var dannet å komme for nærme, men det hadde også sin funksjon når det gjaldt sykdom. Størrelsen og avstanden både på hatter og krinoliner har variert også før 1800-tallet, og gradvis ble de borte når man kom inn i 1900-tallet. 

Som en egen parallell tracé har kostymene i teatret vært inne i forskjellige faser, men her finner man overdådige kostymer som en del av for eksempel satire og sirkus. Våre smittevernskostymer føyer seg som en del av denne tradisjonen, samtidig som de er skapt i sin egen tid. De peker mot 1800-tallets prinsipper om å ikke komme for nærme, samtidig som man vil bli sett.

Den estetiske inspirasjonen til paraden er eksotiske fugler som lever i amazonasjungelen, også omtalt som paradisfugler. De er vakre, teatrale, skumle og morsomme. Deres sceniske opptredener for å finne seg en make ute i naturen er beundringsverdige, men kan også oppleves som det motsatte av tiltrekkende. Hvor fort kan våres intensjoner misforstås?

Vi har tatt utgangspunkt i paradisfuglenes kreative bevegelser og fjærprakt i utførelsen av egne kostymer. Kostymene har flere roller i paraden: de beskytte oss som utøvere og publikum mot smitte fordi kostymene skal kunne opprettholde minimum 1 meters avstand mellom individer. Draktene er også vårt bærende visuelle element og fyller rollene som både scenografi og kostyme.

Dette første stuntet var helt åpent med tanke på hva som ville skje. Det var med stor glede at vi oppdaget en enormt god respons fra tilfeldige forbipasserende i alle aldre. Biler og busser som kjørte fordi hadde passasjerer som vinket, og alle barna fulgte ivrig med fra avstand. Mange ble også selvsagt overrasket over hva som møtte dem, og ble stående og se på oss i forvirring. 

Det ble en større begivenhet enn det vi hadde sett for oss, og selv om det var veldig lokalt nådde vi veldig mange. Denne gleden av å ha med oss teatret ut etter en periode der alle har vært inne var en viktig del av prosjektet vårt, og som et annet alternativ til  digitaliseringen av scenekunsten. 

Formatet vi jobber med er fleksibelt og vil alltid være tilpasningsdyktig etter den tiden vi lever i. Dette ser vi på som særdeles viktig ettersom ingen er sikre på hvilken fremtid vi går i møte, og hva som vil skje med scenekunsten fremover. 

Vi ser på paraden og det å gi folk underholdning der de er som en av “erkeoppgavene” til teateret, og som er enda viktigere nå som koronasituasjonen har endret kulturtilbudene.
Det er med dette som bakteppe at vi skal i løpet av 2021 jobbe videre med denne paraden, og videreutvikle kostymene våre. Vi skal blant annet å jobbe videre med transformering av kostymene, ettersom paradisfuglene i Amazonas bruker transformering av fjærdraktene sine til å tiltrekke oppmerksomhet. 

Bilder fra første parade:

Bilder: Kristoffer Eliassen/Oslo teatersenter